Café
Algo frito
«Jeg spiser ikke det der» sier Elena med grimase om munnen og nikker mot den friterte fisken i brød jeg akkurat har tatt en stor bit av. Sulten som jeg var har jeg allerede fortært et slikt brød med fritert fisk. Det smaker fortreffelig. «Hvorfor ikke?» spør jeg forundret. «Den fisken går i elvene og spiser rotter og andre skadedyr» sier hun alvorlig. Jeg kremter, ser ned på maten jeg har i hånden og fører den til munnen for å fortsette å spise. Så ille kan det da ikke være. Hvorfor alt friteres er jeg usikker på, men slik er det. Og etterhvert vender man seg til å spise udefinerbar fritert mat på gata, eller man avstår fullstendig, slik min cubanske venninne. Bedre med en vassen pizza eller en rumlende mage, enn rottespisende fisk fritert i gammel olje.
Is
Yoghurtis i kjeks eller plastkopp kan kjøpes i gatebodene, men det store samlingspunktet for iskremelskere er Copelia . Det er skrevet mye om fenomenet Copelia. Utprøvd og utskrevet om køståing, venting, ublid behandling fra serveringspersonalet sin side, skuffelsen over at det er tomt for sjokoladesmak og gleden over den utvannede isen når den endelig kommer. En tur til Copelia kan ta to timer eller mer og selve isen er spist opp på et par minutter. Det er skrevet om kalsium og proteintilskudd, sukkeret, melkeproduktene. En kjapp konklusjon om at det er billigere å kjøpe is her enn i butikkene. Kanskje det ikke finnes i butikkene. Antagelig ikke. Utenfor selges kjeks. Is blandes med kola og drikkes som milkshake. Ubrukte flasker sendes videre til neste bord og så til neste bord. Og så går man. Med smeltende is i en boks under armen, kanskje til ventende familiemedlemmer der hjemme. I gatebodene skifter utvalget i smaker fortere enn du kan si «is». Bakerst i køen gleder du deg til en god porsjon mangois. Halveis er du overbevist om at karamellis faktisk er verdt å stå i kø for. Vel fremme i kassen står du med sjokoladeis i hånda og betaler fornøyd 1 cubansk peso for favorittsmaken din. Enda et måltid er sikret og du ser for deg at du kan gå noen timer til med denne pesoen i magen.
Pizza
En pizza koster alt fra to til ti cubanske pesos alt avhengig av kvalitet og innhold på ingredienser og steking. Pizzaen består av hvetebunn, en form for enkel tomatsaus og ost. På de fleste pizzaer som selges er bunnen og osten like bløt fordi stekingen har blitt avbrutt på et prematurt stadie. De fleste som spiser slik en pizza ruller den sammen og spiser den som en pølse. Noen ganger kan man bestille pizza med chorizo, skinke, løk, eller paprika. Noen ganger er bunnen sprøstekt og osten tilnærmet crispy, deigen har fått en dæsj med olje og med litt salt på toppen, smaker det hele fortreffelig. Jeg spiste pizza første kvelden i Havanna. Jeg har aldri vært tilbake på det stedet. Det lå i en bakgate i nærheten av mitt første bosted. Jeg og Kirsti hadde flydd og reist i et døgn, vi var sultne og lystne på noe å bite i og en øl. Det var tøft å forlate rommet sitt i mørket den kvelden. Stige inn på den opplyste utekafeen og kjenne alle blikkene rettet mot seg. Vi smøg oss så usynlig vi kunne bort til disken, prøvde å få øyekontakt med en av personalet, lyktes til slutt og sa pizza tre-fire ganger uten at de lot til å forstå hva vi ville ha. Jeg måtte peke ned i kjøledisken og si pizza en femte gang. Nøyaktig tretti sekunder senere var pizzaen tatt ut av fryseren, satt inn i mikrobølgeovnen og ferdig med et klingende «pling!». Etter nye tretti sekunder stirret vi fortapt ned i hver vår stadig frosne pizza med pølsebiter og klemte hånden hardt rundt hver vår øl. Vi hadde tatt en bit hver oss og så hadde vi gitt opp. Jeg var flau. Er vi virkelig så kresne? Er vi rike, snobbete nordboere som ikke orker å fullføre det første måltidet vi blir servert på cubansk jord? En eldre mann med krokete rygg og tannløs munn hang vuggende over bordet vårt og mumlet noe uforståelig og skremmende på samme tid. Vi trykket ryggene våre inn i seteryggen, så på han og sa «no!» (uten at vi forstod om han hadde spurt oss om noe eller ikke). Det skulle gå to måneder før jeg orket å spise pizza igjen. Den siste pizzaen jeg spiste i Havanna fortærte jeg sammen med den eneste jordbær-refrescoen jeg smakte på hele oppholdet. Det var en stenovnsbakt pizza med chorizo (min favoritt) med litt salt på toppen. Vi fant stedet i Centro Habana på vei hjem fra min siste kveld i byen. Jeg husker at klokka kan ha vært tolv eller ett. En mor hadde tatt med sine to barn ut for å spise pizza. De to barna hang over disken og sitret av forventning. De kan vel ha vært rundt 8-10 år. Jeg så ofte barn helt ned i spedbarnsalderen ute på natterstid sammen med eldre søsken, foreldre eller alene stående på et gatehjørne opplyst i mørket av lyset fra en enkel gatelykt.
Cajita
Ordet «cajita» betyr «liten eske» og i gatematsammenheng består en cajita som regel av congrí (ris og bønner), viande (rotgrønnsak av et eller annet slag), litt kål eller salat og en form for kjøtt. Kjøttet kan være svin, kylling, lever, grytekjøtt, frikasé eller det som måtte være. Under den hardeste tida i den Spesielle Perioden fortelles det om due, rotte og kattekjøtt som ble satt til livs. Den lille pappboksen med mat serveres gjennom en luke i veggen, et vindu med gitter eller en dør med improvisert disk. På baksiden bor familien som har vært så heldig og dyktig å få lisens eller mulighet til denne virksomheten. Maten er god og rik på smak, den utgjorde noen av de beste måltidene jeg hadde på Cuba (om det var maten eller sulten som trigget smaksløkene er vel likegyldig i denne sammenhengen). Jeg husker det beste cajita-måltidet mitt. Jeg hadde gått hele dagen på ingenting. Tror jeg hadde hatt en cafecito (liten kopp med espresso og mye sukker) til frokost. Nå var halve dagen passert uten mat. Humøret var for lengst på bånn, men når man har opplevd en del slike dager forstår man at man ikke kan la lavt blodsukker styre humøret sitt, man må tvinge seg sjøl opp igjen. Den numne følelsen som sprer seg i hele kroppen, ansiktsmimikken som forsvinner og samtalen som stilner er symptomer på denne tilstanden der det er så lenge siden forrige måltid at man ikke lenger husker om man noen gang har spist. Cubaneren jeg tilbragte dagen med røykte tett. Jeg misunte den røyken og det å ha noe å føre til munnen. Det var min nest siste dag i Havanna og dagen var tett med program, men på dette tidspunktet føltes planene kun som vage forestillinger. Jeg hadde blitt tatt med til en person som skulle gi meg noen videoer som sirkulerer illegalt på Cuba. Jeg hadde truffet vedkommende ved enkelte tidligere anledninger også. Denne gangen var det annerledes. Han var lysten på å fortelle. Han hadde mye på hjertet og var frustrert over at jeg ikke hadde kommet tidligere. Jeg var interessert i politihistorier, hva som foregikk i de cubanske fengslene, om økonomi og hverdag. Han snakket, men så sluttet han å snakke. Det kom folk. Vi tar farvel. Han gir meg en «santa», en helgen som skal beskytte meg hvor enn jeg er. Det er en Betty Boop dukke. Jeg snur meg og går ut porten. Mat! Tanken presser seg ubønnhørlig frem. Stemmene stilner igjen. Mangelen på mat blir til slutt et altomfattende fokus. Endelig ankommer vi en gatebod med en omfattende meny og ferskpresset juice av mango og guayaba. Jeg bestiller panert svinefilet med congri, salat og viande. Drikker to juice før maten er ferdig laget. Jeg betaler kokken med den største lykkefølelse i verden. Snart skal sulten stilles! Vi setter oss i en trang trappesats ved siden av. Spiser maten, vulgært og rått, uten hemninger. Tårene pipler frem, vellystige stønn og smasking på bistec'en. Plutselig er jeg mett og må gi bort halvparten av maten. Magen er en rosin inni og en drue utenpå. Jeg får ikke ned mer. Skuffet gir jeg fra meg restene av herremåltidet til min følgesvenn. Hodet er klarere, mimikken i ansiktet er tilbake og jeg kan snakke igjen. Cubaneren avslutter måltidet sitt tilfreds med en sigarett.
Til slutt er det disse sterke, filterløse sigarettene som så å si alle cubanere konstant har klemt mellom fingertuppene. En sigarett koster 1 cubansk peso. Den kan kjøpes enkeltvis eller samlet i en pakke på ti. På disse pakkene finnes ikke helseadvarslene som man finner på de mye dyrere dollar-sigarettene. Det er egentlig ikke et spørsmål. Skal man stå ut hverdagens paranoia og magens skrikende sult, tenker man ikke på et råtnende lungevev og boblende kreftsvulster. En cigarro fuerte kan fåes på rasjoneringskortet, den er en følgesvenn i hverdagen, den er en hederlig avslutning på et fortreffelig cajita-måltid og den holder nervøsiteten nede i møtet med avmakt og overmakt.
