Alzheimer

Det er som om man beveger seg inn i en helt ny verden hver gang man trer over terskelen til et nytt hjem, et nytt bekjentskap. Møtet med et nytt menneske eller en familie er med på å fortelle meg historien om Cuba. Et hjem forteller så mye om folk. I sitt eget hjem forholder man seg til sine egne ting, sin egen rytme, man har selv utformet sitt eget hjem, det er en del av deg. Blir man invitert hjem til noen blir man samtidig invitert til å ta del i livet til eieren av dette hjemmet. Jeg husker oldemora som bodde i det som liknet et skjul, et skur, i den beryktede bydelen Marianao. Havannas svar på Bronx i New York. Ei lita krok på 98 år som ikke kjente igjen oldebarnet sitt. Hun begynte å slå etter han med krykkene sine da vi kom. Han lo og ertet henne, fikk roet henne ned og de endte i en varm omfavnelse. Vi gikk alle tre inn i huset hennes. To hunder fra gata fulgte også med inn, la seg ved føttene på oldemora der hun satte seg på en stol i entreen. Hun var nesten blind, men viste meg plass på stolen ved siden av seg. Sekker med sementblanding og ulike redskaper fylte hjørnene i rommet. Det var en oppbevaringsplass, for redskaper og gamle slektninger. I naborommet stod en stor seng dekket av et laken med blå blomster. Jeg kan ikke huske ansiktet hennes. Vi så på hundene, hun strøk de kjærlig over ryggen, de trykket seg til beina hennes. De var gode venner de tre. Jeg husker hendene hennes og hjemmet hennes. Blodårene bulte ut av den tynne, mørke huden. Neglene var vakre og velstelte. Hun tok tak i hendene mine. Kjente på de, snudde på de, og smilte. «Arbeidshender», sa hun. Hjemmet hennes manglet elektrisitet. Noen få lysstrimer kom inn gjennom skalkene i vinduene. Gulvet, veggene og taket, alt var som jord. «Jeg er så alene», sa hun, «ingen bryr seg om meg». Oldemora led av Alzheimer, en sykdom som angriper hukommelsessentrene i hjernen. Hun husket ikke at barnebarnet hennes og hans familie bodde i nabohuset. At de pleide henne og lagde mat til henne hver dag. Der inne i mørket var det bare henne, og de to hundene hennes. Jeg var ikke inne hos oldemora mer enn i ti minutter, men vårt møte gjorde sterkt inntrykk på meg. Hun husker ikke lenger meg, men for meg var hun en som gav meg tillit til å slippe inn i hjemmet hennes, jeg fikk ta del i en liten bit av hennes virkelighet. Nå kjenner jeg hjemmet og bydelen hennes. Jeg vet hvem som pleier henne og tar seg av henne. Jeg vet at hun har mest tillit til de to hundene sine. De er de mest trofaste i tilværelsen hennes. Jeg kjenner datteren hennes på nesten 80 år, jeg kjenner barnebarna hennes, oldebarna og tippoldebarna. Der satt hun i jordhytta si, hun var ikke glemt, men på grunn av sykdommen var hvert besøk bare der og da for henne, og så var det som om hun aldri hadde hatt besøk noen gang. Denne kvinnen som hadde skapt liv til så mange. Hun var eldste av fem generasjoner nålevende cubanere. Hun ble født få år etter Cubas frigjøring fra Spanias kolonimakt. Slaveriet ble forbudt bare få tiår før hennes fødsel. Hun var 98 år og jeg følte meg privilegert som fikk sitte der ved siden av henne, med mine hender i hennes, og se på hundene som sov tungt og trygt på føttene våre. «Kom snart igjen!» ropte hun i det jeg bøyde meg ut av den lave utgangsdøren på huset hennes. «Selvfølgelig!» ropte jeg tilbake.