Vinterbuldring

Tenk deg at sola står lavt på himmelen, men gir allikevel fra seg en forsiktig varme, som et tegn på liv. Lufta er crispy. Snøen har lagt seg som et tynt lag over byen, ennå ikke gjort svart av bilenes eksos. Det er på tide å komme seg ut å buldre.

Buldring om vinteren har en annen karakter enn om sommeren. Buldring handler om møtet mellom deg og steinen. Men buldring handler også om all den tiden du står med dunjakke og kaffekopp og ser på kompisene dine buldrer, diskutere flytt, spise boller fra Statoil og kjenne sola gir fra seg den siste varmen føre den går ned bak en knaus. Buldring om vinteren handler om å stå opp i mørket, kjøre ut mot kysten i en kald bil og vasse i snø ned til stranda der steinene ligger. Med medbrakt piassavakost blir bulderen renset for nysnøen som har kommet over natta, dopapir og tamponger sørger for at ingen tak er fuktige. Vinteren er nemlig tiden for å gå prosjektet man måtte gi tapt for i de varme sommermånedene. Når gradestokken ligger å vipper så vidt over null er friksjonen som best. Der du i sommer gang på gang glei av steinen og la igjen litt etter litt av den dyrebare fingerhuden, er du om vinteren som støpt fast i steinen og kan forsøke deg på neste flytt.

Buldring om vinteren krever sin buldrer. Og jo lenger nord i landet man bor, jo mer dedikert må buldreren være. Mørketidsbuldreren er den mest ivrige. Hun befinner seg under steinen allerede før det første lyset har knivet seg fram gjennom mørket. Mørketidsbuldreren har knappe to timer på seg før mørket atter har slukt steinen. Men Mørketidsbuldreren vet råd. Hun har utstyrt seg med et dusin hodelykter og lommelykter som skinner på de hvitkalkede takene. Buldringen kan fortsette. Når nordvesten blir for sterk og musklene for ømme pakker mørketidsbuldreren padden og vasser sin vei ned til bilen igjen. Forsiktig må hun kjøre på de glatte veiene tilbake til byen som venter i det fjerne.