cuba

Lidelsens lidenskap

Tangoaften i Centro Habana. Innerst i det trange lokalet henger et stort bilde av en elegant herre med hatt. Vi er i 1920-tallets Buenos Aires, de store flyktningerstrømmene fra Europa har nådd Argentinas hovedstad, og i de lutfattige havneområdene, i de bitre bydelene, blir tangoen til. Blåsvarte afrikanske rytmer, blodrøde italienske, rumenske, spanske og portugisiske historier og bevegelser virvles i hop blant rotter, avkappa hønsebein og råtne matrester. Menn danset med menn. Så med horer. Først når tangoen kom tilbake til Argentina, mange år seinere, var tangoen blitt en lidenskapelig og sofistikert dans mellom kvinne og mann.

På forreste rad sitter tre kvinner. De snur seg. «Å, du er fra bacalaoens hjemland», jeg må si navnet mitt i mikrofonen, «vi har ikke spist bacalao på 51 år». De ler rått. Å, så godt det er med bacalao. Den tykkeste av de, med malte øyebryn, stram hestehale og rødprikkete kjole. Hun er antagelig nærmere hundre år. «Tenk, bacalao, med tomater, masse løk, svarte oliven, olivenolje og poteter...Åh!!» Vi får alle vann i munnen. Mannen med gitaren, han også nærmere 100 år, kommer bort. «Når kommer du neste gang?»....han venter ikke på svar... «tar du med bacalao til meg?» Han skribler ned telefonnummeret sitt på en lapp, og gir meg den. Jeg snur meg. Bakover i lokalet sitter et tyvetalls mennesker, alle et sted mellom 70 og 100 år. Kvinnene ser ut som divaer, mennene som herremenn fra filmlerrete. Gitaristen setter seg ned og begynner å klimpre. Kveldens vertinne begynner ut med en av sine egne sanger. Vi kan kjenne luktene, lydene, smerten, lengselen og fortvilelsen fra de skitne nattklubbene, de trange smugene og de fuktige brakkene. Det er lidelsens lidenskap. Den skingrer og vibrere, blodårer, sener og muskler spenner seg. Maria, amor, corazon og dolor. Det synges om Machiavelli og Obama, og at «nothing change except the name.» Så er det kaffepause og kollekten sendes rundt. Ti artister senere (halvparten av publikum viste seg også å være sangere), kommer glansnummeret. Vertinnen har en overraskelse til oss. Ut kommer ungdommen. Hun er nærmere førti, men likevel. Hun kommer rett i fra Havannas gater, rått seksualisert og vulgært. Kullsvart hår, hvite striper, glitrende øyevipper, likblek hud, lange rødlakkerte negler, lange svarte lateksstøvler og svart kort kjole. Hun takker publikum for å ha lært henne alt hun kan, og så drar hun til. Hun river oss i fillebiter. Stemmen hennes går gjennom marg og bein med århundrelang smerte. Ferdig fordøyd, spytter hun oss ut igjen og etterlater oss i rennesteinen. Lykkelige av fortvilelsen vi har fått kjenne på.

Jeg er tilbake paa cuba. Snart er turen over og jeg gleder meg til hverdagen. Det har vaert et spennende gjensyn. Jeg har gjort en haug med intervjuer. Spansken min er bedre og jeg naar lenger, faar mer kunnskap. Paa grunn av alle intervjuene har jeg ikke hatt tid til aa klatre for mye. Ikke hatt tid til aa dra til Vinales heller. Ble en tur paa El Morro og en tur til Parque Almendares. Begge stedene i Havanna. Det skal litt til aa holde hodet over vannet her. I hvert fall for meg. Man ser saa mange ting som maa fordoyes, saa mange samtaler som kan rive deg i stykker, men man kan ikke la seg bryte ned. Det gjelder aa laere av cubanernes maate aa holde hodet friskt paa, hvordan flykte avgaarde i tankene. Naa barer det hjem til peiskos,skigaaing, lesesal, lunsjpauser, i-bygget og alle dere der hjemme. Jeg gleder meg!