Moods of Norway

Noen som husker denna karen?

Gratulerer!

Gratulerer så masse til frk Reidun Bolsø med knallsterk 2.plass under helgas Nordisk Mesterskap i Buldring i Danmark! Gamle Norge er stolt av deg!

Våren er her

Marianne varmer opp, Pablo rydder pad og Kenneth tar bilde på Harbak i fjor høst

Fordelen med å ikke kunne klatre inne, noe jeg ikke kan pga de puslete lungene mine, er at man da må klatre ute! Her i Trondheim har våren kommet og vi har fått et par-tre dager ute på tørr stein den siste tida. Det er som å få livskraften tilbake. Virkelig. Det er som å skru på en bryter. "Velkommen tilbake til livet". Det er merkelig, men det er faktisk sånn at steinen, de små listene, hullene, og meg, oppover, gjør livet så mye hyggeligere. Vårpsyken er på plass, kroppen er litt kjeitete og uvant, men det deiligste er det altoppslukende fokuset.

Vinterbuldring

Tenk deg at sola står lavt på himmelen, men gir allikevel fra seg en forsiktig varme, som et tegn på liv. Lufta er crispy. Snøen har lagt seg som et tynt lag over byen, ennå ikke gjort svart av bilenes eksos. Det er på tide å komme seg ut å buldre.

Buldring om vinteren har en annen karakter enn om sommeren. Buldring handler om møtet mellom deg og steinen. Men buldring handler også om all den tiden du står med dunjakke og kaffekopp og ser på kompisene dine buldrer, diskutere flytt, spise boller fra Statoil og kjenne sola gir fra seg den siste varmen føre den går ned bak en knaus. Buldring om vinteren handler om å stå opp i mørket, kjøre ut mot kysten i en kald bil og vasse i snø ned til stranda der steinene ligger. Med medbrakt piassavakost blir bulderen renset for nysnøen som har kommet over natta, dopapir og tamponger sørger for at ingen tak er fuktige. Vinteren er nemlig tiden for å gå prosjektet man måtte gi tapt for i de varme sommermånedene. Når gradestokken ligger å vipper så vidt over null er friksjonen som best. Der du i sommer gang på gang glei av steinen og la igjen litt etter litt av den dyrebare fingerhuden, er du om vinteren som støpt fast i steinen og kan forsøke deg på neste flytt.

Buldring om vinteren krever sin buldrer. Og jo lenger nord i landet man bor, jo mer dedikert må buldreren være. Mørketidsbuldreren er den mest ivrige. Hun befinner seg under steinen allerede før det første lyset har knivet seg fram gjennom mørket. Mørketidsbuldreren har knappe to timer på seg før mørket atter har slukt steinen. Men Mørketidsbuldreren vet råd. Hun har utstyrt seg med et dusin hodelykter og lommelykter som skinner på de hvitkalkede takene. Buldringen kan fortsette. Når nordvesten blir for sterk og musklene for ømme pakker mørketidsbuldreren padden og vasser sin vei ned til bilen igjen. Forsiktig må hun kjøre på de glatte veiene tilbake til byen som venter i det fjerne.

Alzheimer

Det er som om man beveger seg inn i en helt ny verden hver gang man trer over terskelen til et nytt hjem, et nytt bekjentskap. Møtet med et nytt menneske eller en familie er med på å fortelle meg historien om Cuba. Et hjem forteller så mye om folk. I sitt eget hjem forholder man seg til sine egne ting, sin egen rytme, man har selv utformet sitt eget hjem, det er en del av deg. Blir man invitert hjem til noen blir man samtidig invitert til å ta del i livet til eieren av dette hjemmet. Jeg husker oldemora som bodde i det som liknet et skjul, et skur, i den beryktede bydelen Marianao. Havannas svar på Bronx i New York. Ei lita krok på 98 år som ikke kjente igjen oldebarnet sitt. Hun begynte å slå etter han med krykkene sine da vi kom. Han lo og ertet henne, fikk roet henne ned og de endte i en varm omfavnelse. Vi gikk alle tre inn i huset hennes. To hunder fra gata fulgte også med inn, la seg ved føttene på oldemora der hun satte seg på en stol i entreen. Hun var nesten blind, men viste meg plass på stolen ved siden av seg. Sekker med sementblanding og ulike redskaper fylte hjørnene i rommet. Det var en oppbevaringsplass, for redskaper og gamle slektninger. I naborommet stod en stor seng dekket av et laken med blå blomster. Jeg kan ikke huske ansiktet hennes. Vi så på hundene, hun strøk de kjærlig over ryggen, de trykket seg til beina hennes. De var gode venner de tre. Jeg husker hendene hennes og hjemmet hennes. Blodårene bulte ut av den tynne, mørke huden. Neglene var vakre og velstelte. Hun tok tak i hendene mine. Kjente på de, snudde på de, og smilte. «Arbeidshender», sa hun. Hjemmet hennes manglet elektrisitet. Noen få lysstrimer kom inn gjennom skalkene i vinduene. Gulvet, veggene og taket, alt var som jord. «Jeg er så alene», sa hun, «ingen bryr seg om meg». Oldemora led av Alzheimer, en sykdom som angriper hukommelsessentrene i hjernen. Hun husket ikke at barnebarnet hennes og hans familie bodde i nabohuset. At de pleide henne og lagde mat til henne hver dag. Der inne i mørket var det bare henne, og de to hundene hennes. Jeg var ikke inne hos oldemora mer enn i ti minutter, men vårt møte gjorde sterkt inntrykk på meg. Hun husker ikke lenger meg, men for meg var hun en som gav meg tillit til å slippe inn i hjemmet hennes, jeg fikk ta del i en liten bit av hennes virkelighet. Nå kjenner jeg hjemmet og bydelen hennes. Jeg vet hvem som pleier henne og tar seg av henne. Jeg vet at hun har mest tillit til de to hundene sine. De er de mest trofaste i tilværelsen hennes. Jeg kjenner datteren hennes på nesten 80 år, jeg kjenner barnebarna hennes, oldebarna og tippoldebarna. Der satt hun i jordhytta si, hun var ikke glemt, men på grunn av sykdommen var hvert besøk bare der og da for henne, og så var det som om hun aldri hadde hatt besøk noen gang. Denne kvinnen som hadde skapt liv til så mange. Hun var eldste av fem generasjoner nålevende cubanere. Hun ble født få år etter Cubas frigjøring fra Spanias kolonimakt. Slaveriet ble forbudt bare få tiår før hennes fødsel. Hun var 98 år og jeg følte meg privilegert som fikk sitte der ved siden av henne, med mine hender i hennes, og se på hundene som sov tungt og trygt på føttene våre. «Kom snart igjen!» ropte hun i det jeg bøyde meg ut av den lave utgangsdøren på huset hennes. «Selvfølgelig!» ropte jeg tilbake.