Foerste klatredag

Don Antnio i Vinales

Michel spiller trommer for storfamilien i Havanna paa 15 aars dagen til Eda Maria

15 aars dagen til Eda Maria i Havanna

Vinales i ettermiddagssol

Den foerste uka i Vinales har blitt fyllt med mye gaaing, sykling, kabal paa dataen og smaaprating rundt omkring. Rundt titusen innbyggere gir ikke allverden av liv, men naa har det begynt aa ta seg opp. I gaar var jeg aa klatret for foerste gang. Jeg maa si at jeg var livredd og skeptisk. Dagen foer hadde jeg sett en kjempe iguana paa en og en halv meter, samt en doed slange mens jeg var ute aa gikk alene!!! Endte med at jeg sprang min vei tilbake til byen med hendene presset mot munnen for ikke aa gaa helt amokk. Vel, i gaar moette jeg Yarobi og syv amerikanere tidlig paa morgenen for aa dra avgaarde. Taxi til cragget. Jeg og Yarobi varmet opp med en fantastisk 6a, bratt og paa gigatufaer. Etterpaa gikk vi en fire taulengders 6c, overhengende hele veien. Utrolig flott!!!!!!!! Da vi var paa fjerde taulengde hoerte vi et kjempe brak, stein, og vanvittig med hyling. En av amerikanerene hadde falt i det et tak loesnet. Brukket ankel og taxi tilbake til Vinales. Myndighetene og politiet har hatt masse moeter med befolkningen og spesielt klatrerne de siste dagene. De skjerper kontrollene og strammer grepet. Sier at de vil arrestere alle cubanere de ser som klatrer. Forklaringene spriker. Yarobi sier at naa er det krig. I familien jeg bor hos er stemningen spent. De staar i fare for aa miste tillatelsen til aa ha turister boende. Mye krangling. "Aldri vaert saa ille" sier noen. "Aldri vaert bedre" sier andre. I dag kommer Marit paa besoek fra Havanna. Det blir bra. Store klemmer fra meg.

Vinales!

Hallo!

Lenge siden naa. Det har vaert to intense uker i Havanna. Jeg har overlevd en kraftig forkjoelelse (som fornyer seg hver dag, men som ikke lenger foeles dodelig), en uke med privat spanskundervisning i bakgaarden der jeg bodde i Havanna, diverse strandbesoek til var lokale paradisiske perle, utallige timer med salsa dansing (norwegian stiffness), 15 aars dagen til en jente i Havanna (paa denne dagen kunne hun sminke seg, nappe oyenbryn, ta paa kort kjole osv for foerste gang). Jeg har vaert paa Parque Lenin (som er en fornoyelsespark i utkanten av Havanna). Jeg har moett Tove Bakke og en gjeng norske forfattere. Vaert paa internasjonal bokmesse. Jazzfestival. Det har rett og slett vaert stappfullt i disse to ukene, og soevnen har blitt kraftig nedprioritert. Derfor foeltes det veldig deilig aa sette seg paa bussen til Vinales med min enorme bag og vite at det ventet meg en rolig tilvaerelse der den kommende maaneden. Roylan, fra den espeologiske forening i Vinales, og Yarobus, den lokale klatrelegenden her, pluss en herremann til ventet paa meg da bussen ankom Vinales. Menn er menn og de insisterte paa aa baere baggen min de droye 500m til huset - det var saa vidt vi kom frem! Gutta forsvant og jeg befant meg hos en enormt koselig familie med tre generasjoner smilende romdrikkende, sigarroykende cubanere. Familien har spredt seg utover et halvt nabolag og det er hele tiden synging, matlaging, grisegrynting, hanegaling, babygraating, osv. Jeg har vist frem bilder av mine smaa nieser og resten av familien. Jeg lager kaffe til gamlefar og spiser frukt med Adriana paa 4aar. Jeg og Don Antoni (gamlefar) sitter i hver vaar gyngestol hver kveld og drikker rom blandet med vin og han royker sigar.

Det er vel strengt tatt denne flotte og utrolig gavmilde familien som forelopig har gjort mest inntrykk paa meg i Vinales. Ellers har jeg ikke klatret noe enna. Kjenner jeg kvier meg aldri saa lite for aa bevege meg ut i slangeland og buskas. Jeg har gaatt lange spaserturer rundt i omraadet. Det er stor byggeaktivitet overalt etter orkanene. Alle snakker om orkanene som var, likevel foeler jeg ikke at jeg har faatt den store aha opplevelsen angaende dette temaet med tanke paa prosjektet mitt. Det er forelopig andre temaer som er veldig spennende og mer interessante. Vi faar se.Ellers er det to utesteder her, og stort sett bare gamle campesinos med svaere macheter i beltet og turister. Tror det er i hjemmene til folk at sjarmen finnes.

Ellers kommer Reidun 4-25.mars og Kenneth har kjoept billett 8-21.april. Det blir saa utrolig deilig aa faa dere paa besoek!!!!!!!!! Store klemmer fra Marianne

Cuba for alle?

Med revolusjonen i 1959 avskaffet Fidel rasisme og sosial differensiering paa grunnlag av hudfarge og opphav. Siden har ikke rasismen sett dagens lys paa Cuba, men i gatene, paa hotellene, i hjemmene, paa arbeidsplassen, paa skolene, i politibilene og ikke minst i sinnene til folk, ulmer rasismen. Slaveriet paa Cuba ble avskaffet i 1884, saa vidt jeg husker. Under Batista, som her blir kategorisert som mulatt, var diskrimineringen stor. Batista selv maatte lage sin egen rikmannsklubb fordi han var svart i huden og slapp ikke inn paa hvitmannsklubbene. Naar vi prater med ungdommer og studenter her, med ulike hudfarger aapenbarer det seg et visst moenster. En svart gutt Marit snakket med her om dagen ble arrestert og hun har ikke sett noe mer til han. Jo moerkere du er i huden, jo stoerre sannsynlighet er det for at du blir stoppa av politiet for aa sjekke id kortet og rullebladet ditt. De snakker om "personas malas" og "personas buenas", jo svartere du er i huden, jo mer mala er du. Det er en brutalitet i dette her som ikke lar seg forklare. Folk blir arrestert fordi vi snakker med dem. Samtidig faar man inntrykk av at oekonomiske forskjeller foelger til en viss grad hudfarge. Dermed er det saann at en del er avhengig av aa ha kontakt med turister for aa overleve. Som bakeren jeg snakket med som tjener 10 cuc i maaneden (tilsvarer 70 nok). Man har ikke sjangs til aa overleve paa den lonna. Jeg har en ide om at mange av de som flyktet cuba under revolusjonen var velstaaende, hvite cubanere, som ikke lenger fikk ha pengene sine i fred. Disse og etterkommere av disse sender naa penger til sine slektninger paa cuba, slik tenker jeg at en del forskjeller kan opprettholdes. Jeg vet ikke sikkert om det er saan, men det er mulig. I en kommunismens Edens hage faar ikke alle like muligheter til aa ha et godt liv. Alle kan overleve paa Cuba, men ikke alle kan leve. Det er "Patria o muerte".

Oioioi. Ellers har jeg det veldig bra! Man opplever forskjellene paa kroppen, og det er sterkt, men det er veldig mange flotte opplevelser her ogsaa! Jeg og Marit er paa ulike konserter nesten hver kveld. Det koster stort sett ingenting og det er veldig populaert blant unge og gamle cubanere. Her om dagen var vi paa et undergrunns hiphop sted. Skikkelig stilig sted. Lavt under taket og masse folk. Jeg reklamerer for "Manna" og det slaar mer eller mindre bra an hos cubanske ungdom. Ellers tror alle at jeg er 15 aar gammel og lurer paa hva jeg gjoer her uten foreldrene mine og om jeg er ferdig med high school!

Vi har hatt to dager paa stranda. Playa del este, som det heter, ligger en kort cubansk busstur unna havanna. Der er det rett og slett krysstallklart vann (som i Lofoten bare varmere), hvite strender, solstoler, billig cerveza og den beste maten jeg til naa har smakt paa cuba! Jeg tror jeg svoemte minst 2 kilometer. Deilig!

Naar det gjelde mitt faglige oppdrag her foeler jeg at det er nyttig aa vaere her i havanna, men jeg gleder meg samtidig til aa komme til vinales og ta fatt paa mitt egentlige prosjekt.

Jeg savner dere der hjemme i Trondheim, i Oslo, i Tromso og hvor dere ellers befinner dere. Og jeg graater en skvett inni meg hver kveld. Store klemmer fra marianne

Et hundeliv i havanna

I natt droemte jeg febrilsk og vaaknet utslitt naar klokka ringte halv aatte. Jeg foelte stemningen fra gatene her, med de sjuke og ensomme hundene, alt soeppelet, luktene, fuktigheten, de vakre fargene paa husveggene, alle mennene som sjikanerer, alle kvinnene som vugger avgaarde og ser paa deg med en blanding av forakt og beundring. De gamle; kvinner og menn, som selger popkorn, soetpotetchips, kjeks eller aviser. Tannloese smaa kroker, smilerynker og dype bekymrede kloefter mellom oeynene. Jeg begynner aa forstaa litt mer av alle lydene paa gata. Kan kjenne igjen lydene paa ulike type biler, jeg kjenner rytmen over kryssene, kan se hvor fort bilene kommer. Jeg manoevrerer meg gjennom plagsomme menn, trange smug, lange koeer, hundebaesj, menneskeurin, soeppel, stoev. Ytover dagen, i bakgatene, er tempoet roligere, der er mer oversiktlig. Lyden av salsa og son hoeres fra en leilighet. Gatene er nesten som jord. Her har en gang vaert asfalt, men ikke lenger. Folk skuler og stirrer om hverandre paa den roedhaarede, vinterbleke jenta som gaar gjennom nabolaget dems. Jentene og kvinnene hvisker seg imellom og ler, guttene plystrer og roper. Jeg gaar anspent og avslappet paa en gang gjennom min erobring av nok en gate i Havanna.