Godt nytt år!

Hallo godtfolk.

I dag er det nyttårsaften! Her har vi frisk bris, fralandsvind, nærmere 30 grader og sol fra lettskya himmel. Vi sitter og nyter en hyggelig frokost blant bananpalmer og grønne papegøyer. I dag er planen å dra til Playa Maderas for en skikkelig rumble i bølgene, får så å gjøre seg klar til familiemiddag med Kirstis nicaraguanske venner. Klokka tolv skal en dukke i menneskestørrelse (som representerer 2009) brennes, slik brenner man det gamle året og ønsker det nye velkommen. Mor og bror drar til flyplassen klokka to i natt og rekker akkurat og ønske det nye året velkommen før de må dra.

Nå har vi altså karret oss til Nicaragua, nærmere bestemt San Juan del Sur. Landsbyen er en fin blanding av smått oppkommende turisme, nicaraguanske ferierende og fiskelandsby. Vi menger oss med den ypperste av den ypperste fiffen i nicaragua, spiser ved de rikes bord og blir tatt med til de private strendene deres....Vi har fått surfa en del (endelig uten våtdrakter siden vannet har omkring 29 grader), og Kirsti hatt sin surfeleksjon (bilder følger). Vi hadde en fantastisk dag i egen minibuss (og guide) der vi kjørte til nicaraguasjøen, tok båt til Omitepe (en øy med to vulkaner) og tilbragte hele dagen der. Fantastiske strender, jungle-bush-walk (med slange) og fantastisk mat. Jeg og Kenneth har en uke igjen hvor vi håper å få surfa mest mulig, kanskje besøke Granada en tur og ellers bare slappe heeeelt av. Dagene føles som om de flyr avgårde, men energien og den gode helsa er tilbake, og det er ubeskrivelig deilig. Klok av skade fra cubaoppholdet, så holder jeg meg nå unna de store dosene med ris og bønner, og på den måten håper jeg å ikke se ut som en karbo-ballong når jeg kommer hjem igjen. Den sjette januar drar vi til San Jose og den niende flyr Kenneth tilbake til Norge og jeg til Cuba.


I går var vi på turens første konsert! I god Reggaestil danset vi mininyttårsaften velkommen. Herlig konsert der king tubby, bob marley og nicaraguanske folketoner møtte hverandre. Våre tanker gikk til alle våre reggaeelskende venner. Neste gang må dere bli med!

Mer tekst og bilder følger når Benjamin får fiksa dataen min!

Ha en riktig god nyttårsfeiring alle sammen!

24.desember

God jul alle sammen! Vi befinner oss i San Jose, hovedstaden i Costa Rica. Etter aa ha fortaert "beef rap" paa flyet fra new york har vi begge liggi horisontalt et par dogn naa, billibg tarmskyll med andre ord. Mor og bror skulle ha ankommet nicaragua i gaar tror jeg, men snoe og tyvaer i london kompliserte det hele. Naa er de i Housten, paa vei hit til costa rica...(?) Hvordan det hele skjedde vet jeg ikke. I morgen tidlig er planen aa dra tidlig til san juan del sur der vaare rike nicaraguanske venner venter paa oss med omtanke og velvaere...haaper bare mor og bror faar bagasjen sin som har blitt borte paa veien fra london til housten...Complicado! San Jose ligger nydelig til paa 1100 meter med svaere vulkaner paa alle kanter. Det er i overkant av tjue grader og deilig frisk luft. Ikke heseblesende mye julestemning her, men tenker litt paa dere som feirer jul der hjemme og haaper dere skaaler for oss som befinner oss langt langt borte. Til forskjell fra cuba saa faar man tak i saa aa si alt her, masse butikker med billige produkter. De amerikanske kjedene ligger paa rekke og rad, macdonalds, burger king, macdonalds, burger king, osv. Costa Rica har visstnok lagt ned militaeret sitt og satser heller paa forsvar fra de mange USAske militaerbasene i landet. Lurer paa om det er en sammenheng mellom alle kjedene og alle basene?

I mens vaare saare mager heles venter vi paa mor og bror, og synger julen inn med den svaert saa omsorgsfulle homsen federico som driver hostellet vi bor paa.

God jul til alle dere der hjemme i stua! Naa er det snart natta for dere og all maten og pakkene er fortaert. Haaper dere har koset dere! Store klemmer fra marianne

I Verket

Ja, så var e jul igjen da! Kalklunger, tjelmelandveggen og øl på klatreverket. Det er så koselig, samme gamle gjengen. Som bare blir bedre med åra - både på øl og og flytt. Bicepscurl er i vinden (bortsett fra hos Memeth da, som fokuserer mer på fotarbeidet). Alle er litt sånn forventningsfulle, virker som de er på vei noe sted...Hueco, Nice, Spania, Lesja, på hytta, ja det er mye rare steder folk velger å tilbringe jula, for min egen del går turen sørover. Om få dager dumper vi ned i tredve graders deilig, helbredende varme. Mmmmm, det skal bli godt for slitne kropper og sjeler. Tre uker med vann i øra og sand i nesa. Turen går først til san jose i costa rica, så videre til san juan del sur i Nicaragua der vi skal møte opp med bror og mor i en uke. Etter det må vi vurdere om vi skal teste ut turistgettoen i Costa Rica eller ensom-bølge-rytter-varianten i Nicaragua. A luego a todos! Og ha en riktig god juuuuuul og et sprakende godt nytt år!

Å så var tiden kommet for å mimre litt...

Vi befinner oss i det herrens år 2005. Turen understreker lo mejor and the very best innen retrobuldrestil. Det absoluttet fokus lå definitivt på at bilen skulle holde turen, den hadde allerede klart turen fra det høye nord i vårt langstrakte land og nå venta andre etappe: oslo-fontainebleau-cresciano-chamonix-fontainebleau-oslo. Alt lå til rette for the ultimat retrobuldretur. For første gang skulle vi kjøre med egen bil ut i verden. Ut på DAS AUTOBAHN! Ville bilen holde? Den hadde ennå ikke vært over 80km/t (den har jo bare fire gir). Da vi ankom Font var det varmt. Vi møtte på en annen gladgjeng med nordmenn, nemlig samuelsen, DJ Calva, Stian fra Ona & co. De hadde vært i Magic...og kunne fortelle om fantastiske forhold. Det var noe, ja...magisk over det hele...og vi ble frista av dette nye, men snøen var kommet og veiene stengt. Sveits var noe nytt. En del hadde vært i Cresciano og skrytt det opp i skyene. Men i Font hadde vi vært mange ganger før. Fontainebleau - en garantert suksess...croissanter, eclair med kaffesmak (ble en ny suksess), müslibrød, fotarbeid, hard klemming av stein, innimellom en tur på bassenget i byen med de strenge resepsjonistene. Etter noen uker i Font satte vi turen mot Cresciano i Sveits. En episk kjøretur endte i triste, fuktige og dypt katolske dager i landsbyen nedenfor feltet. Etter tre dager med forgjeves leting etter linjer, vakre linjer, linjer til å bli forført og beruset av, dro vi derifra. Vi hadde ikke hørt om Brione, vi hadde hørt om Magic, men det var snødd ned. Det hele var litt trist i Cresciano der vi campet ved siden av en gjennvinningsstasjon for glass og metall. Chamonix! Krystallklart og vakkert. Skjønn natur og herlig forbrukerisme i herlig forening. Fantastisk og campe midt i chamonixsentrum, nærmeste steinovnsbakeri tjue meter unna hver morgen, verdens beste utsikt og verden beste retrobuldring. Hvorfor dro vi aldri opp på de høye toppene og klatret de vakre granittveggene??? Veit ikke. Buldring var tingen. Buldring og ferske bakevarer. Og å være på tur. Vi hang nede i skogen på forholdsvis grov, litt fuktig, og definitivt gjennomchippa stein. Og vi storkoste oss i god retrostil. Prøvde oss på litt franske gloser, shoppa fancy tøy i de mange butikkene, nye klatresko, en kile...sånn gikk dagene til vi en dag våknet og følte oss klare for en ny tur til Font. Det var jo tross alt Font som gjaldt syntes vi. Kenneth mente dessuten at jeg burde slutte å spise så mye ferske bakevarer og heller gå over på müsli en stund. Nuvel nuvel. Tilbake til Font gikk vi i god retrostil inn for å bare klatre på steder vi ikke hadde vært før. Noe som innebar en god del leting og kjøring rundt omkring for i det hele tatt å finne områdene. Morro var det lell! Etter atter noen uker var det greit å sette seg i bilen og legge på veien hjem igjen. Jeg lengter tilbake....åhhh som jeg lengter tilbake.

7 horas

7 horas...
Corriendo por la ciudad
7 horas...
Mis piernas no dan a mas
7 horas...
Empiezo a estar del revés
7 horas...
Te voy a volver a ver

Y no se hace cuanto tiempo
Persigo este momento
Pensando suave y lento
En cada movimiento

Se mezcla la nostalgia
Con la sangre que baja
Y sube toda junta para inundar mis ganas
No consigo actuar
Me bloqueo al pensar
Los nervios me aprisionan
Ya no puedo más
Se acaba la reserva
Me quedo sin paciencia
Cada minuto se hace un mundo
Y todavia quedan

7 horas...
- Bebe

Moods of Norway

Noen som husker denna karen?

Gratulerer!

Gratulerer så masse til frk Reidun Bolsø med knallsterk 2.plass under helgas Nordisk Mesterskap i Buldring i Danmark! Gamle Norge er stolt av deg!

Våren er her

Marianne varmer opp, Pablo rydder pad og Kenneth tar bilde på Harbak i fjor høst

Fordelen med å ikke kunne klatre inne, noe jeg ikke kan pga de puslete lungene mine, er at man da må klatre ute! Her i Trondheim har våren kommet og vi har fått et par-tre dager ute på tørr stein den siste tida. Det er som å få livskraften tilbake. Virkelig. Det er som å skru på en bryter. "Velkommen tilbake til livet". Det er merkelig, men det er faktisk sånn at steinen, de små listene, hullene, og meg, oppover, gjør livet så mye hyggeligere. Vårpsyken er på plass, kroppen er litt kjeitete og uvant, men det deiligste er det altoppslukende fokuset.

Vinterbuldring

Tenk deg at sola står lavt på himmelen, men gir allikevel fra seg en forsiktig varme, som et tegn på liv. Lufta er crispy. Snøen har lagt seg som et tynt lag over byen, ennå ikke gjort svart av bilenes eksos. Det er på tide å komme seg ut å buldre.

Buldring om vinteren har en annen karakter enn om sommeren. Buldring handler om møtet mellom deg og steinen. Men buldring handler også om all den tiden du står med dunjakke og kaffekopp og ser på kompisene dine buldrer, diskutere flytt, spise boller fra Statoil og kjenne sola gir fra seg den siste varmen føre den går ned bak en knaus. Buldring om vinteren handler om å stå opp i mørket, kjøre ut mot kysten i en kald bil og vasse i snø ned til stranda der steinene ligger. Med medbrakt piassavakost blir bulderen renset for nysnøen som har kommet over natta, dopapir og tamponger sørger for at ingen tak er fuktige. Vinteren er nemlig tiden for å gå prosjektet man måtte gi tapt for i de varme sommermånedene. Når gradestokken ligger å vipper så vidt over null er friksjonen som best. Der du i sommer gang på gang glei av steinen og la igjen litt etter litt av den dyrebare fingerhuden, er du om vinteren som støpt fast i steinen og kan forsøke deg på neste flytt.

Buldring om vinteren krever sin buldrer. Og jo lenger nord i landet man bor, jo mer dedikert må buldreren være. Mørketidsbuldreren er den mest ivrige. Hun befinner seg under steinen allerede før det første lyset har knivet seg fram gjennom mørket. Mørketidsbuldreren har knappe to timer på seg før mørket atter har slukt steinen. Men Mørketidsbuldreren vet råd. Hun har utstyrt seg med et dusin hodelykter og lommelykter som skinner på de hvitkalkede takene. Buldringen kan fortsette. Når nordvesten blir for sterk og musklene for ømme pakker mørketidsbuldreren padden og vasser sin vei ned til bilen igjen. Forsiktig må hun kjøre på de glatte veiene tilbake til byen som venter i det fjerne.

Alzheimer

Det er som om man beveger seg inn i en helt ny verden hver gang man trer over terskelen til et nytt hjem, et nytt bekjentskap. Møtet med et nytt menneske eller en familie er med på å fortelle meg historien om Cuba. Et hjem forteller så mye om folk. I sitt eget hjem forholder man seg til sine egne ting, sin egen rytme, man har selv utformet sitt eget hjem, det er en del av deg. Blir man invitert hjem til noen blir man samtidig invitert til å ta del i livet til eieren av dette hjemmet. Jeg husker oldemora som bodde i det som liknet et skjul, et skur, i den beryktede bydelen Marianao. Havannas svar på Bronx i New York. Ei lita krok på 98 år som ikke kjente igjen oldebarnet sitt. Hun begynte å slå etter han med krykkene sine da vi kom. Han lo og ertet henne, fikk roet henne ned og de endte i en varm omfavnelse. Vi gikk alle tre inn i huset hennes. To hunder fra gata fulgte også med inn, la seg ved føttene på oldemora der hun satte seg på en stol i entreen. Hun var nesten blind, men viste meg plass på stolen ved siden av seg. Sekker med sementblanding og ulike redskaper fylte hjørnene i rommet. Det var en oppbevaringsplass, for redskaper og gamle slektninger. I naborommet stod en stor seng dekket av et laken med blå blomster. Jeg kan ikke huske ansiktet hennes. Vi så på hundene, hun strøk de kjærlig over ryggen, de trykket seg til beina hennes. De var gode venner de tre. Jeg husker hendene hennes og hjemmet hennes. Blodårene bulte ut av den tynne, mørke huden. Neglene var vakre og velstelte. Hun tok tak i hendene mine. Kjente på de, snudde på de, og smilte. «Arbeidshender», sa hun. Hjemmet hennes manglet elektrisitet. Noen få lysstrimer kom inn gjennom skalkene i vinduene. Gulvet, veggene og taket, alt var som jord. «Jeg er så alene», sa hun, «ingen bryr seg om meg». Oldemora led av Alzheimer, en sykdom som angriper hukommelsessentrene i hjernen. Hun husket ikke at barnebarnet hennes og hans familie bodde i nabohuset. At de pleide henne og lagde mat til henne hver dag. Der inne i mørket var det bare henne, og de to hundene hennes. Jeg var ikke inne hos oldemora mer enn i ti minutter, men vårt møte gjorde sterkt inntrykk på meg. Hun husker ikke lenger meg, men for meg var hun en som gav meg tillit til å slippe inn i hjemmet hennes, jeg fikk ta del i en liten bit av hennes virkelighet. Nå kjenner jeg hjemmet og bydelen hennes. Jeg vet hvem som pleier henne og tar seg av henne. Jeg vet at hun har mest tillit til de to hundene sine. De er de mest trofaste i tilværelsen hennes. Jeg kjenner datteren hennes på nesten 80 år, jeg kjenner barnebarna hennes, oldebarna og tippoldebarna. Der satt hun i jordhytta si, hun var ikke glemt, men på grunn av sykdommen var hvert besøk bare der og da for henne, og så var det som om hun aldri hadde hatt besøk noen gang. Denne kvinnen som hadde skapt liv til så mange. Hun var eldste av fem generasjoner nålevende cubanere. Hun ble født få år etter Cubas frigjøring fra Spanias kolonimakt. Slaveriet ble forbudt bare få tiår før hennes fødsel. Hun var 98 år og jeg følte meg privilegert som fikk sitte der ved siden av henne, med mine hender i hennes, og se på hundene som sov tungt og trygt på føttene våre. «Kom snart igjen!» ropte hun i det jeg bøyde meg ut av den lave utgangsdøren på huset hennes. «Selvfølgelig!» ropte jeg tilbake.

Salud!

Hippetihippetihoppandidontstop! Pandemien raser! Etter tidenes værste høstsesong for min egen del håper jeg at vinteren og våren skal bli min tid. Jeg er regelrett dritt lei av skranten helse og inneliv. Gleder meg ubeskrivelig mye til å kunne være ute en hel dag, buldre, gå på ski eller leke meg med mitt splitter nye snowboard i fjell og føyk. Jeg har innsett nå at god helse er en av de mest grunnleggende og viktige kvalitetene i livet. I hvert fall hvis alt du stort sett liker å gjøre beror på nettopp det. I går slo det meg at jeg savner de brutale wipeouts'ene på Unstad, jeg savner alle bulderne jeg ikke kommer meg opp, alle rutene jeg har psyka ut på, alle bakkene jeg har pint meg opp, alle de kjedelige og regnfulle joggeturene, all kjøringen til cragget, jeg savner vannblemmer og blodblemmer, jeg savner å være overtrent, å måtte teipe ringbåndet, jeg savner å skippe hviledager. Å gud som jeg savner å skippe hviledager! Jeg savner å henge ut og koke nok en espressokanne på cragget, spise tørre brødskiver i gjennomsiktig plastpose, tørke tak med dopapir, pusse vekk kalk fra iskald stein, stå med iskalde føtter i stive klatresko, med dunjakke, kald. Skli avgårde på padden som ligger på sammenpakka snø, slå på hodelyktene når det lille lyset forsvinner og mørket har tatt over. Jeg savner dårlige forhold. Jeg savner irritasjonen over dårlige forhold og dårlig form. Vespaboller! Jeg savner overprisa boller på vei til Stange. Nuvel. Mitt ønske for det neste året er å få oppleve alle disse tingene atter en gang. Fordi jeg vet at om jeg får det, så betyr det at ihvertfall helsa, er i orden.

Irland

På søndag drar vi til Irland....Hæ? Har du ikke hørt om The Burren; "the busiest quiet place in the world". 200+ routes ranging from VD to E8. The magic grade being around E3. Lots of Guinness and fiddle-de-de music can be found just down the road...Vi lader opp med litt seriøs westcoast surfing og flørting med irske Eer før det braker løs i Tronds femtiårslag på fredagen! Hiv og hoi!

ENDELIG!!!

Endelig er jeg på bedringens vei! To måneder på sofaen har tatt på, men på søndag kom forløsningen. Sola skinte (det regnet ihvertfall ikke) og vi satte oss i Pimp for å kjøre å leite etter buldre! Kom til et herlig landskap. Lungene virket som de skulle, kroppstemperaturen forholdt seg rolig og energien boblet. Det var en ubeskrivelig deilig følelse å endelig kunne være på stein igjen. Jeg ble så rørt at jeg måtte felle noen tårer. Nå er det snart slutt på antibiotikaen og jeg satser på at bakterier og virus er long gone! Kanskje får jeg til en tur til ut på stein denne uka. Må fortsatt være litt forsiktig, men herregud, man setter virkelig pris på å kunne være ute etter en sånn høst som jeg har hatt.

Vingsand revisitado. Hasta cuando?

fine tak. mange mennesker. liten hytte. fint vær. nye buldere. sjokkvåkning. sprengt blokade. lite penger. Este fin de semana fuimos a Vingsand para celebrar mis cumpleaños. Caroline y Therese, las lokitas fuertisimas, estaban visitando y tambien una pila de gente de Trondheim. Yo estaba enferama como siempre y me puse mas o menos muy depresiva cuando no pude escalar. Pero hizimos una buena fiesta, pollo con arroz, cerveza, sherry y 2 kg smågodt. El tronco Olsen encontro problemas nuevas, las lokitas fuertisimas hicieron flashes y tomaron como los ancianos! Ahora hemos comido fiskeboller i hvitsaus con indiakrydder, un especialidad superloco de noruega. Mañana se vayan las chicas y les voy a extrañar mucho! Y mañana mismo tengo que mandar 25 paginas sobre relaciones de poder en Cuba. Ay mis dios, estoy en candela. Como extraño mi salud y mi libertad. Heroes er zeros sier El Tronco. Yo y el Tronco estamos pensando en pasar un año afuera, bloody hell, por que no Buenos Aires o Santiago de Chile? Vamos a ver!

Endelig Bohuslän!

Hadde en fantastisk tur til Bohus forrige helg. Er like værsjuk igjen nå, men det var uansett en herlig tur! Högberget på fredagen, Häller på lørdagen og et forsøk på Ulorna på søndagen. Siste dagen endte i regn, men... Häller er det nye (og gamle) favorittcragget. Sola steiker, hestene tramper under deg, sprekken fyker oppover veggene. Det er bratt og eksponert. Klockrent! Kileklatringen har jeg ikke gjort alt for mye av de siste par årene, men herregud så morro det er! Får et fokus som er helt deilig i en hverdag som preges av å bruke hodet som en svamp (suge opp, holde på det som er sugd opp, for så å vri det ut igjen et annet sted). Tankene går i ett, men på Häller...ahhh! Det var helt nydelig!Tusen takk til Sunniva som plukka oss opp på Rygge og holdt seg tolmodig i ro på hytta når hun var syk. Og tusen takk til OK sin leide hytte. Og sist, men definitivt ikke minst: tusen takk til alle de vi forstyrret i det vi trådde inn på dette gårdstunet! Beklaget at vi forstyrret dere og at dere måtte trekke dere inn i vegger og bilder og lamper og tak!

Forrige Vingsandtur

Det var en gang for veldig lenge siden i Trondheim at vi hadde noe de kalte for sol. Det var den gangen for lenge sida og siden har vi ikke sett mer ti'n. Savnet blei for stort her en kveld og fingrene begynte å løpe over tastaturet. Mon tro om det finnes billige billetter til Rygge? Hva med Bohus i helga? Klikkklikkklikk. Svuppsvupp. Så var vi i bohus.

Bohuslän!

Jess!Da blir det Bohuslan fra i morra tidlig av og fram til mandag!!! Værmeldingene for Trondheim er trøstesløse, regnet har hamret mot det som finnes av vindusruter i dagesvis nå. Tåka ligger tungt over Fosen. Lufta på lesesalen er tyngre og fuktigere enn aldri før. Tastetastetaste på tastaturet. Hamrehamrehamre på ruta. På I-bygget er godtfolket begynt å etterlyse munnbind. Kalkstøvet ligger tett. Krimpene kjennes vondere enn noen gang. Det var ikke denne Fosenhøsten jeg hadde venta på! Nei faen, vi ringer Sunniva og hører om hun er gira på å plukke oss opp på Rygge og så kjøper vi billett. Jess! Klaffklaffklaff! Roastbeef og Folköl, det er så bra...av folköl blir man verken blakk eller fyllesjuk. Den perfekte støtepilsen. Har ikke klatret kiler på evigheter, men pytt la gå, det er vel som å lære å sykle. Har man lært det en gang så kan man det lissom. Håper å få møtt så mye hyggelig folk som mulig! Klatret mest mulig og hilst på flest mulig kyr! Jeg gleder meg!!!! Også skal jeg ta i bruk mitt nye ÅTTIMETERSTAU! Og de nye fine danseskoene fra Madrock, specially constructed for kileklatring når du vil det, og den bratteste buldring når du vil det. Og til sist: Obama forlenget mandag 14.september handelsblokaden mot Cuba for atter et år. Stikk i strid med FNs resolusjoner de siste 17 årene. Miamivice!

Å så var tiden kommet for å mimre litt...

Vi befinner oss i det herrens år 2005. Turen understreker lo mejor and the very best innen retrobuldrestil. Det absoluttet fokus lå definitivt på at bilen skulle holde turen, den hadde allerede klart turen fra det høye nord i vårt langstrakte land og nå venta andre etappe: oslo-fontainebleau-cresciano-chamonix-fontainebleau-oslo. Alt lå til rette for the ultimat retrobuldretur. For første gang skulle vi kjøre med egen bil ut i verden. Ut på DAS AUTOBAHN! Ville bilen holde? Den hadde ennå ikke vært over 80km/t (den har jo bare fire gir). Da vi ankom Font var det varmt. Vi møtte på en annen gladgjeng med nordmenn, nemlig samuelsen, DJ Calva, Stian fra Ona & co. De hadde vært i Magic...og kunne fortelle om fantastiske forhold. Det var noe, ja...magisk over det hele...og vi ble frista av dette nye, men snøen var kommet og veiene stengt. Sveits var noe nytt. En del hadde vært i Cresciano og skrytt det opp i skyene. Men i Font hadde vi vært mange ganger før. Fontainebleau - en garantert suksess...croissanter, eclair med kaffesmak (ble en ny suksess), müslibrød, fotarbeid, hard klemming av stein, innimellom en tur på bassenget i byen med de strenge resepsjonistene. Etter noen uker i Font satte vi turen mot Cresciano i Sveits. En episk kjøretur endte i triste, fuktige og dypt katolske dager i landsbyen nedenfor feltet. Etter tre dager med forgjeves leting etter linjer, vakre linjer, linjer til å bli forført og beruset av, dro vi derifra. Vi hadde ikke hørt om Brione, vi hadde hørt om Magic, men det var snødd ned. Det hele var litt trist i Cresciano der vi campet ved siden av en gjennvinningsstasjon for glass og metall. Chamonix! Krystallklart og vakkert. Skjønn natur og herlig forbrukerisme i herlig forening. Fantastisk og campe midt i chamonixsentrum, nærmeste steinovnsbakeri tjue meter unna hver morgen, verdens beste utsikt og verden beste retrobuldring. Hvorfor dro vi aldri opp på de høye toppene og klatret de vakre granittveggene??? Veit ikke. Buldring var tingen. Buldring og ferske bakevarer. Og å være på tur. Vi hang nede i skogen på forholdsvis grov, litt fuktig, og definitivt gjennomchippa stein. Og vi storkoste oss i god retrostil. Prøvde oss på litt franske gloser, shoppa fancy tøy i de mange butikkene, nye klatresko, en kile...sånn gikk dagene til vi en dag våknet og følte oss klare for en ny tur til Font. Det var jo tross alt Font som gjaldt syntes vi. Kenneth mente dessuten at jeg burde slutte å spise så mye ferske bakevarer og heller gå over på müsli en stund. Nuvel nuvel. Tilbake til Font gikk vi i god retrostil inn for å bare klatre på steder vi ikke hadde vært før. Noe som innebar en god del leting og kjøring rundt omkring for i det hele tatt å finne områdene. Morro var det lell! Etter atter noen uker var det greit å sette seg i bilen og legge på veien hjem igjen. Jeg lengter tilbake....åhhh som jeg lengter tilbake.

Unstad wipeout camping Bonanzaaaa!

Señor Grimmy esta visitando escritoro: Unstad wipeout camping Bonanzaaaa!

Uiuiuiuiuiuiuiuiuiu...Happy Grimmy. Me haz been doing surfing with number two people in the world. Give it up for Bottomturn-Kenneth and Lip-launch-marianne. Respect!

Camping is here to stay. Volkswagen caravelle camping har vist seg fra sin beste side og tilrettelagt for bopæl med seaside view ved unstad strand. Og det i et område med byggestans.
Mest populære rett: Unstad wipeout, blandes i en gryte: Brun Lapskaus, ertesuppe og medium harsknet kjøttpølse. Hmm...hehe. Ved siden: Polakkbrød. Drikke: Nordlandspils.

Marianne tilbrakte mest tid i gröna rummet, men pga mye rush på lipen ble hangtimen ofte omgjort til quality underwater downtime.
I en alvorlig tumult kom Marianne til å maltraktere 6,6'en sin. Kenneth utnyttet da på mesterlig vi sine nyvunnede kunnskaper innenfor matematikk og generell vitenskap og satte sammen de sykeste algoritmene for å regne ut mengden epoxy som kreves for å reparere et surfebrett, men dessverre gikk det med han som alle andre genier som var forut for sin tid. Teorien passet ikke dagens realitet og hullet ble større en mengden epoxy. Jorden er med andre ord enda flat. Med en hurtigherdende epoxy ble gode råd dyre og hullet ble fyllt med diverse diverse. Brettet ble forøvrig brukt neste dag med stor suksess...

Nå tilbringes de siste timer på bryggen i Kavelvåg. Kenneth er skuffer seg over å enda ikke har fyllt 30 år , men han har fått whiskey og jordbærkake og gleder seg nå over å enda kunne glede seg til å bli 30. Hurra for 29'åringen.

PS: Grimmy har akkurat gruseknust Marianne og Kenneth i biljard, og dermed må alle stemme Frp til høsten. O'alle hjerter gleder seg!

Señor Grimmy - La Bruja - El Tronco - Señor Pimp

Marahaba! På plass i Tromsø. Isnende vind, åtte grader og regnregnregn. En lang sommer nærmer seg slutten:Cuba-oslo-trondheim-vingsand-trondheim-vingsand-trondheim-osv-lofoten-tromsø-finnmark-tromsø-trondheim-oslo-tromsø.......og nå....lofoten for surf og lek med stein. Med på turen blir Señor Grimmy, Tromsøs store sønn, biolog, knivmaker og generell entusiast, La Bruja (den pengelense heksa), El Tronco direkte fra ensom majestet i barentshavets monsterbølger og selvfølgelig Señor Pimp som ALDRI GIR SEG! Seks av åtte drivknuter er bytta ut, nytt luftfilter og oljefilter er på plass og en eller annen reim fornya. Brødene er bakt og bilen er snart fylt til randen med mennesker, øl og utstyr!

=OSLO

Denne uka satte vi snuta sørover mot familie, regresjon, vektorberegninger og akordbetaling. Øyafestivalen er utsolgt, studielånet har kommet - men er allerede brukt opp, folk er på ferie og koser seg i godværet, imens regnværet alltid vil følge etter akkurat deg. Snart er det Stortingsvalg og Siv Jensen og Erna Solberg blir våre nye ledere. Jeg har mottatt årets medlemsbevis og invitasjon til kirkevalget uten å vite at jeg noen gang har vært medlem i den norske statskirka. Så kommer skolestart og masse forelesninger og oppfølging som ikke er fordi det ikke finnes ressurser til det. Når du etter noen uker ikke har gått på de forelesningene og ikke har fått den oppfølgingen som ikke finnes, så begynner den friske høstlufta å nå nesa di. Steinen er nedkjølt og bladene skifter farge. Fosen roper på deg, men det gjør også Font (ihvertfall på meg). Det er som om den crispi høstlufta går rett til hjernen, gjør en dobbel loop og setter rett i gang med å aktivere bleausarden i deg. Det er lenge siden jeg har vært i Font nå. Det begynner å bli på tide. Må bare få meldt meg ut av statskirka og levert stemmeseddelen til stortingsvalget først.

En cubansk peso

Café

Frokost på cubansk vis består av en liten fingerbøllstor kopp med kaffe og sukker. Uten overdrivelse inneholdt kaffen femti prosent sukker. Brød er rasjoneringsbasert og man får tildelt et rundstykke per hode per dag. Kaffen er dermed det som holder en gående frem til lunsj eller kanskje til og med middag. Et par slike cafecitos i løpet av dagen reduserer behovet for mat drastisk.

Algo frito

«Jeg spiser ikke det der» sier Elena med grimase om munnen og nikker mot den friterte fisken i brød jeg akkurat har tatt en stor bit av. Sulten som jeg var har jeg allerede fortært et slikt brød med fritert fisk. Det smaker fortreffelig. «Hvorfor ikke?» spør jeg forundret. «Den fisken går i elvene og spiser rotter og andre skadedyr» sier hun alvorlig. Jeg kremter, ser ned på maten jeg har i hånden og fører den til munnen for å fortsette å spise. Så ille kan det da ikke være. Hvorfor alt friteres er jeg usikker på, men slik er det. Og etterhvert vender man seg til å spise udefinerbar fritert mat på gata, eller man avstår fullstendig, slik min cubanske venninne. Bedre med en vassen pizza eller en rumlende mage, enn rottespisende fisk fritert i gammel olje.

Is

Yoghurtis i kjeks eller plastkopp kan kjøpes i gatebodene, men det store samlingspunktet for iskremelskere er Copelia . Det er skrevet mye om fenomenet Copelia. Utprøvd og utskrevet om køståing, venting, ublid behandling fra serveringspersonalet sin side, skuffelsen over at det er tomt for sjokoladesmak og gleden over den utvannede isen når den endelig kommer. En tur til Copelia kan ta to timer eller mer og selve isen er spist opp på et par minutter. Det er skrevet om kalsium og proteintilskudd, sukkeret, melkeproduktene. En kjapp konklusjon om at det er billigere å kjøpe is her enn i butikkene. Kanskje det ikke finnes i butikkene. Antagelig ikke. Utenfor selges kjeks. Is blandes med kola og drikkes som milkshake. Ubrukte flasker sendes videre til neste bord og så til neste bord. Og så går man. Med smeltende is i en boks under armen, kanskje til ventende familiemedlemmer der hjemme. I gatebodene skifter utvalget i smaker fortere enn du kan si «is». Bakerst i køen gleder du deg til en god porsjon mangois. Halveis er du overbevist om at karamellis faktisk er verdt å stå i kø for. Vel fremme i kassen står du med sjokoladeis i hånda og betaler fornøyd 1 cubansk peso for favorittsmaken din. Enda et måltid er sikret og du ser for deg at du kan gå noen timer til med denne pesoen i magen.

Pizza

En pizza koster alt fra to til ti cubanske pesos alt avhengig av kvalitet og innhold på ingredienser og steking. Pizzaen består av hvetebunn, en form for enkel tomatsaus og ost. På de fleste pizzaer som selges er bunnen og osten like bløt fordi stekingen har blitt avbrutt på et prematurt stadie. De fleste som spiser slik en pizza ruller den sammen og spiser den som en pølse. Noen ganger kan man bestille pizza med chorizo, skinke, løk, eller paprika. Noen ganger er bunnen sprøstekt og osten tilnærmet crispy, deigen har fått en dæsj med olje og med litt salt på toppen, smaker det hele fortreffelig. Jeg spiste pizza første kvelden i Havanna. Jeg har aldri vært tilbake på det stedet. Det lå i en bakgate i nærheten av mitt første bosted. Jeg og Kirsti hadde flydd og reist i et døgn, vi var sultne og lystne på noe å bite i og en øl. Det var tøft å forlate rommet sitt i mørket den kvelden. Stige inn på den opplyste utekafeen og kjenne alle blikkene rettet mot seg. Vi smøg oss så usynlig vi kunne bort til disken, prøvde å få øyekontakt med en av personalet, lyktes til slutt og sa pizza tre-fire ganger uten at de lot til å forstå hva vi ville ha. Jeg måtte peke ned i kjøledisken og si pizza en femte gang. Nøyaktig tretti sekunder senere var pizzaen tatt ut av fryseren, satt inn i mikrobølgeovnen og ferdig med et klingende «pling!». Etter nye tretti sekunder stirret vi fortapt ned i hver vår stadig frosne pizza med pølsebiter og klemte hånden hardt rundt hver vår øl. Vi hadde tatt en bit hver oss og så hadde vi gitt opp. Jeg var flau. Er vi virkelig så kresne? Er vi rike, snobbete nordboere som ikke orker å fullføre det første måltidet vi blir servert på cubansk jord? En eldre mann med krokete rygg og tannløs munn hang vuggende over bordet vårt og mumlet noe uforståelig og skremmende på samme tid. Vi trykket ryggene våre inn i seteryggen, så på han og sa «no!» (uten at vi forstod om han hadde spurt oss om noe eller ikke). Det skulle gå to måneder før jeg orket å spise pizza igjen. Den siste pizzaen jeg spiste i Havanna fortærte jeg sammen med den eneste jordbær-refrescoen jeg smakte på hele oppholdet. Det var en stenovnsbakt pizza med chorizo (min favoritt) med litt salt på toppen. Vi fant stedet i Centro Habana på vei hjem fra min siste kveld i byen. Jeg husker at klokka kan ha vært tolv eller ett. En mor hadde tatt med sine to barn ut for å spise pizza. De to barna hang over disken og sitret av forventning. De kan vel ha vært rundt 8-10 år. Jeg så ofte barn helt ned i spedbarnsalderen ute på natterstid sammen med eldre søsken, foreldre eller alene stående på et gatehjørne opplyst i mørket av lyset fra en enkel gatelykt.

Cajita

Ordet «cajita» betyr «liten eske» og i gatematsammenheng består en cajita som regel av congrí (ris og bønner), viande (rotgrønnsak av et eller annet slag), litt kål eller salat og en form for kjøtt. Kjøttet kan være svin, kylling, lever, grytekjøtt, frikasé eller det som måtte være. Under den hardeste tida i den Spesielle Perioden fortelles det om due, rotte og kattekjøtt som ble satt til livs. Den lille pappboksen med mat serveres gjennom en luke i veggen, et vindu med gitter eller en dør med improvisert disk. På baksiden bor familien som har vært så heldig og dyktig å få lisens eller mulighet til denne virksomheten. Maten er god og rik på smak, den utgjorde noen av de beste måltidene jeg hadde på Cuba (om det var maten eller sulten som trigget smaksløkene er vel likegyldig i denne sammenhengen). Jeg husker det beste cajita-måltidet mitt. Jeg hadde gått hele dagen på ingenting. Tror jeg hadde hatt en cafecito (liten kopp med espresso og mye sukker) til frokost. Nå var halve dagen passert uten mat. Humøret var for lengst på bånn, men når man har opplevd en del slike dager forstår man at man ikke kan la lavt blodsukker styre humøret sitt, man må tvinge seg sjøl opp igjen. Den numne følelsen som sprer seg i hele kroppen, ansiktsmimikken som forsvinner og samtalen som stilner er symptomer på denne tilstanden der det er så lenge siden forrige måltid at man ikke lenger husker om man noen gang har spist. Cubaneren jeg tilbragte dagen med røykte tett. Jeg misunte den røyken og det å ha noe å føre til munnen. Det var min nest siste dag i Havanna og dagen var tett med program, men på dette tidspunktet føltes planene kun som vage forestillinger. Jeg hadde blitt tatt med til en person som skulle gi meg noen videoer som sirkulerer illegalt på Cuba. Jeg hadde truffet vedkommende ved enkelte tidligere anledninger også. Denne gangen var det annerledes. Han var lysten på å fortelle. Han hadde mye på hjertet og var frustrert over at jeg ikke hadde kommet tidligere. Jeg var interessert i politihistorier, hva som foregikk i de cubanske fengslene, om økonomi og hverdag. Han snakket, men så sluttet han å snakke. Det kom folk. Vi tar farvel. Han gir meg en «santa», en helgen som skal beskytte meg hvor enn jeg er. Det er en Betty Boop dukke. Jeg snur meg og går ut porten. Mat! Tanken presser seg ubønnhørlig frem. Stemmene stilner igjen. Mangelen på mat blir til slutt et altomfattende fokus. Endelig ankommer vi en gatebod med en omfattende meny og ferskpresset juice av mango og guayaba. Jeg bestiller panert svinefilet med congri, salat og viande. Drikker to juice før maten er ferdig laget. Jeg betaler kokken med den største lykkefølelse i verden. Snart skal sulten stilles! Vi setter oss i en trang trappesats ved siden av. Spiser maten, vulgært og rått, uten hemninger. Tårene pipler frem, vellystige stønn og smasking på bistec'en. Plutselig er jeg mett og må gi bort halvparten av maten. Magen er en rosin inni og en drue utenpå. Jeg får ikke ned mer. Skuffet gir jeg fra meg restene av herremåltidet til min følgesvenn. Hodet er klarere, mimikken i ansiktet er tilbake og jeg kan snakke igjen. Cubaneren avslutter måltidet sitt tilfreds med en sigarett.

Cigarro fuerte

Til slutt er det disse sterke, filterløse sigarettene som så å si alle cubanere konstant har klemt mellom fingertuppene. En sigarett koster 1 cubansk peso. Den kan kjøpes enkeltvis eller samlet i en pakke på ti. På disse pakkene finnes ikke helseadvarslene som man finner på de mye dyrere dollar-sigarettene. Det er egentlig ikke et spørsmål. Skal man stå ut hverdagens paranoia og magens skrikende sult, tenker man ikke på et råtnende lungevev og boblende kreftsvulster. En cigarro fuerte kan fåes på rasjoneringskortet, den er en følgesvenn i hverdagen, den er en hederlig avslutning på et fortreffelig cajita-måltid og den holder nervøsiteten nede i møtet med avmakt og overmakt.

Hay que pescar!

I dag hadde jeg ikke fiskelykke! Kenneth fikk to glitrende vakre ørret, men verken jeg eller Kirsti fikk noe. Til middag ble det nyfiska ørret og kveite. Tenk! Vi maler hus i stiv nordvest kuling, surfer på tidenes beste surfestrand (mye bedre enn Unstad, for de som kjenner til det!), spiser hjemmelaget og fisker høytsprettende ørret. Snart går turen til Trondheim - litt studieliv og herlige dager på verandaen, forhåpentligvis. Før Finnmark ble det overdrevent mye buldring i Tromsø. Det værste var huden. Smerte! Må tilbake å prøve på alle lekkerbisknene. Det er et deilig liv der oppe i dalen.

Rykende ferske smaksopplevelser

Ny funky beta på gammelt tak
El Tronco på direktevarianten av Avalon
Sunniva i utstrekning
Jeg på den nyetablerte superklassikeren "Avalon"
El Tronco på "Bossanova" prosjektet.

Den etablerte buldringa i Tromsø myldrer av klassikere på lett og moderat nivå som ligger idyllisk til på steiner spredt utover en åpen dal - småbakkan. Stedet innbyr dermed til sirkler i god fontainebleau stil og det er deilig å få gått masse forskjellige buldre på en ettermiddag etter dagens dont. I helga derimot var det duket for søken etter nye steiner! Kenneth Tronco Olsen hadde sett oss ut et nytt område. Sammen med Sunniva satte vi ut lørdag ettermiddag for ukas høydepunkt - den store skattejakten. Det skulle ikke gå lang tid oppover lia før vi snublet over den første potensielle linja. Jeg var gira på å stoppe og pusse, den så jo så flott ut! Kenneth ville videre. Ok, vi kommer tilbake på slutten av dagen.... Et par minutter til og vi snubler over neste monumentale kampestein. Jeg hiver fra meg pad'en, finner fram børster og begynner å pusse. Titter litt ned på landinga innimellom og sjekker landinga. Litt skrånende og en svær stein. Med litt god pad'ing går det sikkert greit (selv med vrikka fot fra vingsand). Kenneth vil videre. Han veit det er mer stein der oppe. Jeg og Sunniva pusser hver vår linje (blant annet logoprosjektet "chicks with dicks") før vi dumper ned på pad'en for å innta nybakte boller og nypete med honning....Mmmmmm! Kenneth ringer: "dokker må komme opp hit...de e helt sykt! De e den sykeste linja æ har sætt!". Vi pakker snippesken og trasker oppover lia med en anelse om at dagen kommer til å bli vanvittig bra. Og det ble den. Steinen som skulle pusses hadde ikke mindre enn sju utrolig vakre, selvstendige linjer, fra ganske lett til veldig vanskelig. Plutselig var klokka åtte og vi hadde buldra og pussa i åtte timer, var tomme for energi og mat og drikke og var klare for øl og fiskewok hjemme hos Sunniva. Gleder meg til å prøve flere av linjene på denne steinen igjen. På gjensyn!

eating breakfast for hours in the car and searching for rocks

Hundrevis av nye steiner! Vanvittig potensiale, kanskje! Visstnok de beste bølgende på denne sida av Lofast! Sjekk ut flyfoto! Det ser helt sinnsykt ut! Er så gira og helt utmatta på en gang av all reisinga og all steinen og alt som skjer. Har reparert tre drivknuter på to uker. Endelig i Tromsø og Kenneth hadde selvfølgelig brukt lange sommerkvelder til å leite opp et nytt potensielt mekka!! Turen gav oss en vanvittig spennende skattejakt et par flotte dager. Endte opp på en fantastisk, fantastisk skummel og mørk og djevelsk høy egg. Slopy og teknisk og svart som fanden sjæl! Neste helg blir det nytt område. Det ER så spennende!!!