Et hundeliv i havanna

I natt droemte jeg febrilsk og vaaknet utslitt naar klokka ringte halv aatte. Jeg foelte stemningen fra gatene her, med de sjuke og ensomme hundene, alt soeppelet, luktene, fuktigheten, de vakre fargene paa husveggene, alle mennene som sjikanerer, alle kvinnene som vugger avgaarde og ser paa deg med en blanding av forakt og beundring. De gamle; kvinner og menn, som selger popkorn, soetpotetchips, kjeks eller aviser. Tannloese smaa kroker, smilerynker og dype bekymrede kloefter mellom oeynene. Jeg begynner aa forstaa litt mer av alle lydene paa gata. Kan kjenne igjen lydene paa ulike type biler, jeg kjenner rytmen over kryssene, kan se hvor fort bilene kommer. Jeg manoevrerer meg gjennom plagsomme menn, trange smug, lange koeer, hundebaesj, menneskeurin, soeppel, stoev. Ytover dagen, i bakgatene, er tempoet roligere, der er mer oversiktlig. Lyden av salsa og son hoeres fra en leilighet. Gatene er nesten som jord. Her har en gang vaert asfalt, men ikke lenger. Folk skuler og stirrer om hverandre paa den roedhaarede, vinterbleke jenta som gaar gjennom nabolaget dems. Jentene og kvinnene hvisker seg imellom og ler, guttene plystrer og roper. Jeg gaar anspent og avslappet paa en gang gjennom min erobring av nok en gate i Havanna.